Impossible

Av og til føles livet helt umulig, å når man til tider bare føler man møter motgang der og der har man bare lyst å gi opp. Man sitter hele tiden i forsvarsmodus til å med mot de man er mest glad i å da virker alt helt håpløst.

Man får hele tiden høre det eller det men som regel stemmer halvparten av det som sies så jeg får bare lyst å skrike ut snart å få det ut, men slik er jeg ikke jeg er ikke en som snakker dritt om andre eller tør forlange ting det er en av mine svake, svake sider å det plager meg delux.
For ingen utenom meg vet hva jeg har vert igjennom i løpet av mine 23år, ingen det er noen som har vert ved min side der og da å vet noe men ingen vet eller kan alt. Å det er pga at jeg mener det er ingen andres problem men mitt å jeg er fælt til å holde ting inni meg.

Jeg er så overlykkelig for at jeg har mine to sønner og Tommy å jeg er glad jeg vet med sikkerhet at jeg aldri vil at de skal oppleve slike ting jeg har gjort før eller sitte igjen med følelser jeg har hatt ang ting som har skjedd meg iløpet av alle år. Jeg kommer heller aldri til å forlate de jeg bryr meg mest om jeg vet hvor vondt det er å være den som sitter igjen ung, alene, ensom og "forlatt".

Men selv om ting har gjort meg svak, har det også gjort meg sterk jeg vet jeg tåler mye psykisk men av og til kan det renne over for meg også men da går det bare utover meg. Jeg lar det heller gå utover nattesøvnen eller mine følelser om hvordan jeg føler meg. Noe som gjør at deprisjoner kan komme å gå når det blir for mye og angsten er vel der hele tiden men sterkere noen ganger enn andre, men dette er noe jeg lever med å må takle hver eneste dag. Å for meg er det ikke en selfølge at jeg klarer å gå inn på en matbutikk eller til bare legen alene, noen dager blir det rett og slett for tøft. Jeg har blitt dømt så mange ganger at man hele tiden blir sittene med den retselen at folk gjør det enda selv om de bare går forbi deg på butikken. 

Hendelser som har preget meg mest i livet som jeg ofte sliter med den dag idag er det som er mest vondt, å det trenger ikke ha noe å si på hvordan livet eller hverdagen min er idag men jeg klarer ikke slippe den vonde følelsen ved det.

Jeg var mye inn og ut av sykehuset når jeg var liten, å jeg har sett mange timer på bilder av den tiden men ingenting stemmer nesten med mine "minner og opplevelse" av den tiden.
Jeg husker jeg våknet opp alene og skrek etter mamma og pappa men ingen kom, eller at leger & sykepleiere stikke nåler, medisiner eller andre ting i meg så de fikk undersøke meg. Å jeg vet de gjorde det for å få meg bra nå, men da var jeg bare livredd og følte meg helt alene uansett hvem som var der.

Det har gjort at jeg må ha det trygt rundt meg, bare trygge mennesker jeg kjenner og kan føle meg trygg sammen med og slappe av. Å det gikk bra en periode føler jeg helt frem til jeg ble eldre å jeg begynte på skolen da begynte helvette igjen, ingen vet hvor slemme egentlig barn kan være hvis du ikke opplever det selv å tru meg I DID. Takke være at jeg hadde/har dysteleksi ble jeg mobbet hver dag pga at jeg ikke klarte alt de andre gjorde i timene og av lekser ol. Man ble stemplet og kastet i ett hjørne med merket TAPER!

Å når man i tillegg har det merket og man skal kompinere det med at man måtte være borte ofte pga sykehustimer, legebesøk eller sykdom sier det seg selv at ting blir ikke akkurat bedre man får ett skall rundt seg for å klare å "overleve hverdagen"

De eneste stedene jeg følte meg trygg, elsket og glad var hjemme sammen med mamma & pappa og hos bestemor & bestemor, der var jeg meg selv å jeg elsket hver time jeg hadde med bestemor hun lærte meg så mye og var min rollemodel. Hun var så snill mot alle, holdt familien sammen, laget verden beste mat og lærte meg alt. Jeg er verden heldigste som hadde henne, men ingenting varer evig sies det å det stemte godt.

Ingenting klarer å fjerne minne av at onkel kom hjem til oss for å snakke med mamma mens pappa var på jobb, allerede da forsto jeg at det måtte være noe veldig galt pga den situasjonen siden de ikke akkurat var gode venner. å med tanke på dagen før når jeg og mamma var innom bestemor og bestefar med blomster for å gratulerer de med bryllupsdagen dems. Lå bestemor rett ut på sofan å så ikke spesielt bra ut, hun var bleik og hostet rart å hun hadde ikke røyket eller spist på noen dager. Akkurat som jeg forsto alt da at her var det noe galt for jeg har aldri vert flink til å vise følelser eller si jeg er glad i folk, men akkurat da måtte jeg bort til henne gi henne en klem å si jeg var glad i henne. Men det jeg husker best og som jeg fikk kjeft for av mamma når vi var der var at jeg sa det høyt til bestemor: du får ikke lov å dø ifra meg bestemor husk det

Det var siste gangen jeg så henne 14dager senere ble hun borte, hu døde under en operasjon på ahus bare 54år gammel.

Etter den perioden ble aldri ting det samme igjen, ingenting!
Det var bare starten på ett nytt helvette syns jeg da, for familiene ble det aldri det samme, pappa mistet mamman sin og en som sto han veldig nær han ble utrolig deppa å ble aldri helt seg selv etter det iallefall ikke på mange år. Men trur aldri man kan bli den samme etter å ha opplevd noe slikt. iallefall ikke på den måten bestemor ble revet bort.

Tiden gikk og ingenting ble bedre på skolen heller hadde to men faste venner under hele barneskolen og første året på ungdomskolen men etter det ble ting litt bedre på den frontet.
Før og under den tiden også var ikke ting særlig bra hjemme, mamma og pappa kranglet mer eller mindre hele tiden å var det ikke de som kranglet var det andre familie medlemmer som skulle diskutere eller sette fingeren på noe hele tiden. Å selv om mamma og pappa giftet seg i 2001 var kanskje ikke det rette for ingen så hvordan de var eller hadde det på hjemmebane de årene men vil ikke gå inn på det.
Allerede i 2002 begynte det som virkelig gjorde meg til ett nytt og annet menneske, da ble jeg "voksen".

Under denne perioden og flere år frem i tid var det en kamp om å bare bli trudd og klare hverdagen med alle tanker for det virket ikke ut som jeg eller min bror ble trudd på så særlig mye å det ble igjen familie mot familie noe som ikke akkurat hjalp meg og han særlig mye så vi ble med det trygge og kjære.
Å jeg angrer ikke på noen av de valgene jeg tok da eller måtte gjøre, å bli hos pappa å være sammen med han og hans familie var rett for meg.
Men ingenting forbreder deg på å bli forlatt eller satt i slike valg når du ikke har begynt i 8klasse engang.

Her er så mye uoppgjort og vonde minner for mange så her skriver jeg ikke opp mer, utenom at det har gjort meg til den jeg er idag på godt og vondt...

Å jeg er evig takknemelig for at jeg hadde pappa og tante på den tiden selv om jeg kanskje ikke sa mye var bare det at de var der nok da :-)

Jeg gjorde også kanskje dumme valg under og på den tiden som skulle vert unngått, men ting ble gjort og jeg kan desverre ikke endre på de men jeg er glad jeg ikke lenger ble f.eks hos min første kjæreste etter jeg fant ut hvem han virkelig var, ingen fortjener å være siste valg eller være den som blir bedratt. Men jeg var dum og godtok det i nesten tre år, tre år jeg aldri får tilbake men jeg fikk bevist det for meg selv iallefall hvor sterk jeg er selv om jeg var veldig svak pykisk på den tiden, for jeg ble aldri kriminel, begynte med dop eller stakk av fra familien min.

Andre gangen jeg trudde jeg hadde funnet "den store kjærligheten" kunne jeg vel aldri tatt mer feil, har aldri vert så rett og urolig som jeg var på den tiden. Det var som å sitte på nåler, men heldigvis klarte jeg å komme meg bort før det hadde gått 1 1/1år heldigvis.
Men man blir markert for livet etter ett slik forhold, man mister troen på at det fins gode nye mennesker der ute i hverden. Men jeg var heldig jeg hadde aldri klart å komme meg derfra hvis jeg ikke hadde hatt de vennene og menneskene jeg hadde rundt meg, over 1år med å bli torturert psykisk og fysisk er ett slit å det tar tid å finne seg selv igjen...

Det som plager meg mest med det forholdet var at det var mens en ny helvettes periode i livet begynte å aldri ente bra det heller å jeg angrer og har så dårlig samvittighet for det halve året jeg gikk glipp av der.
Min onkel ble nemelig syk, fikk uhelbredelig kreft og døde. enda en av mine nærmeste som var der for meg å hadde troen på enda jeg kanskje var på bånn.
Hehe takke være han gav jeg aldri opp under læretiden min selv hvor vanskelig jeg hadde det da pga at jeg sleit i starten, som han sa hvis du ikke består den tiden vet ikke jeg, for bare se hvordan du er mot unga her :-) Han fikk iallefall med seg at jeg fikk bestått meget godt :-)

Men han fikk aldri oppleve Kim, han døde desverre bare 4 mnd før han ble født.

På samme tid bare noen mnd før døde også Tommys far av kreft, men han fikk aldri vite at han skulle bli farfar før han døde heller for jeg var bare en mnd på vei da han gikk bort og han døde så plutselig da alle trudde han hadde blitt frisk så mange vonde ting på kort tid.

Men uansett hvor mye vondt jeg/vi har vert igjennom på mange/få år kunne jeg ikke hatt det bedre her hjemme jeg har fått en snill, hjelpsom og kjærlig mann å jeg har fått verdens herligste beste to sønner som finnes <3 <3 <3 Å det kan ingen erstatte eller gjøre om for det er det beste som har skjedd meg <3 <3
Å det er det som gjør meg sterk, de får meg til å smile være glad og føle meg verdsatt mer enn noen annen.
Å være mamma er helt fantastisk og ubeskrivelig, ingenting slår det å se ett barn vokse opp, le, smile og si de er glad i deg hehe verden herligste periode.
Å de er vel blitt ganske bortskjemte de to prinsa mine, men de er det mest kjæreste og verdigfulle her i livet!
Ingenting forandrer kjærligheten for barna dine mener jeg, de trenger dg og du skal være der for de å lære de alt du kan som de skal lære alt fra å snakke og gå til å spise selv, selv om det blir mye skift og møkkete duker pga spagetti som havner alle steder men men de mestrer til slutt :-D

Frustrasjon....

Kjenner jeg blir litt små sint og lei av denne posten som ordner og leverer post her, idag fikk hentelapp ifra posten om en pakke jeg har bestilt for nesten to mnd siden å på lappen sto det siste mulighet for å hente pakken før tilbakesending.
På lappen sto det nemlig at det var tredje lapp som har blitt sent ut å ble den ikke hentet før tirsdag 31.01 kl 13 ble den tilbakesendt, men jeg har jo ikke fått noen hentelapp før nå å da får jeg under 24 timer på meg for å hente en pakke som har ligget der siden 12 januar æsj som det gnager litt når man ikke mottar slike lapper før. Å det er jo ikke første gang det skjer, skjer ofte vi får purringer på regninger vi aldri har mottatt som vi til å meg har ringt å etterlyst da blir jeg rett og slett lei.
Det er ikke lenge siden vi ringte posten for å klage heller på dette å det er fjerde gangen på tre år å enda blir ingenting bedre, kanskje på tide å slutte å si de alltid får posten frem!!!

Jobb, jobb og atter jobb....

Har nettopp hatt en "travel" kveld vil jeg si, kom hjem etter å ha vert på koselig besøk hos min tante og fam, å da var vi ikke hjemme igjen før nesten litt over fem så da var det bare å ta av yttertøy og komme seg inn.
siden klokka var så mye da vi var ferdig med å få stellesekken og alt annet ifra bilen inn og gutta hadde kommet seg vel inn i stua var klokka halv seks så da var det bare å komme igang med kveldstellet.
Etter kveldstellet fikk gutta på seg rene natt pysjer og pusset tenna mens de fikk se en episode av "drømmehagen" før de skulle sove å Kim sovnet nesten med engang han traff puta si så han var nok utslitt etter dagen.

Så nå etter prinsa sovna kvart over sju ca, har jeg sittet på tv stua og markert alle klæra til gutta på nytt for enten har de fått masse nytt eller så detter disse lappene av i vask.
Uansett så satt jeg 1,5 time med det før jeg måtte begynne med sortering for så å legge det i rett kommode, å da fant jeg bare ett hav til med klær som ikke var markert som jeg bare fikk lagt ifra meg i lenestolen før jeg gikk inn på soverommet for å legge strømpebukser, sokker og boksere i kommoden sin der.
Så da skulle heldigvis Tommy ta resten av strykinga med merkelapper så jeg får gått igjennom skifteposene til gutta som skal være i barnehagen,å der så jeg det var mye som er blitt for lite eller tøy som egentlig aldri blir brukt så skal ordne mye oppi der også.
Så har iallefall 1-2timer med "jobb" til før jeg kan ta natta, men det får gå jeg får ta det igjen imorgen når jeg har litt alenetid mens prinsa er i barnehagen.

Lurer på hvor mange timer småbarnsforeldre egentlig "jobber" i løpet av en dag eller uke. Vi blir liksom aldri ferdig det er alltid noe som skal eller må gjøres.
Itillegg til det slutter vi aldri å være sammen med barna, lage mat & drikke, passe på at de ikke slår seg eller gjør noe galt, leker med de eller finner på forskjellige aktiviteter til dem.
Å ikke nok med det vi følger opp på foreldremøter, foreldresamtaler, helsestajontimer mm, i tillegg til alt det daglige vi gjør hver dag som rydder leker, tøy, sko, vasker tøy, henger opp tøy, lager og steller i hjemmet hehe herregud blir svimmel bare av tanken på hvor mye man egentlig gjør i løpet av en dag. Ikke rart man ligger rett ut før klokka ti om kvelden :-P

siv

Prøve opplegg

Idag har vi begynt med ett prøve som vi har snakket om lenge men ikke blitt enige om før nå.
Siden Kim har blitt stor gutt å trenger å være større en Lukas så har vi begynt med belønning-system der han får smilefjes for hver gang han er snill storebror å gjør noe bra ang lillebror, hver gang han ikke tuller med tannpuss om morgen&kveld og å dra til barnehagen som vi sliter med siden han ikke vil dit å lager den utrivelige  opplevelsen både for seg selv og oss.

Å andre ting som han er flink gutt med å fortjener ett smileansikt for :-)
Så når han har fått ti ansikter skal ha få en liten pakke med noe han fortjener eller ønsker seg der og da, men når han får tjue ansikter skal han få en tur til hoppeloppeland.
Å han gleder seg allerede han har alt telt ansiktene tre ganger før han la seg ikveld, å selv om vi begynte med det i dag har han allerede fått tre stykker å det er han stolt av :-)

Vi har begynt med likt system for bleieslutt perioden hans også men der sliter vi litt mer, for etter han begynte i barnehagen å de ikke har fulgt opp dette i barnehagen så han han blitt hengene etter igjen.
Hjemme er han så flink å vet og sier ifra men som han sier han vil heller ha bleie for det må han i barnehagen.
Så skal ta en snakk med de til uken om dette for så lenge han ikke trenger bleie utenom natten og når han sover er det ikke noe poeng om at vi skal utsette dette i lenger tid så lenge han er klar for det...


Jeg syns også personlig at jeg har blitt flinkere til å fortelle han mer tydelig og være  klar på hva som skal gjøres og hva han må gjøre når det gjelder både opprydding av leker på kvelden eller under spising mm å da fungerer det også med små "belønninger" som at han skal få spille en halv time på datan på favoritt spillet sitt Josefine eller Knerten pc spill. 
Å han er så flink til å spille han setter på datan selv og finner rett mappe å trykker på spillet å finner frem til spill og aktiviteter han liker best, så nå til neste helg skal vi bake en Josefine oppskrift han har laget på pc spillet og som han fikk skrevet ut oppskriften på :-)
Store gutten vår :-)


Nei nå skal jeg gi meg her for jeg skal få satt opp middags-plan og handleliste for neste uke så den er klar til Tommy skal på butikken. Å er mye tid og penger på å sette opp en slik plan og handledag :-)

siv

Vanlig hverdag

Her hjemme har vi ikke så faste bestemte tider vi gjør ting egentlig, men vi har faste rutiner vi gjør hver dag.
Men spesielt på dagene som det er jobb og barnehage samtidig, men det er viktig å følge rutiner de dagene det ikke er barnehage også så verken gutta eller vi kommer helt på utur med hva vi skal gjøre.

"Faste rutiner"

05.30-06.00/06.45-07.30
Stå opp, våkne opp stund.

06.30-07.00
Levere i barnehagen, så Tommy jobb.

07.00-ca 13.00/14.30
Min alene-tid på mandag,(tirsdag, denne mnd) onsdag og torsdag mens jeg nå er sykemeldt.

13.00/14.30
Hente gutta i barnehagen, dette tar som regel litt tid siden jeg ikke er i form å det er mye å huske på og bringe frem & tilbake siden de ikke er i barnehagen hver dag siden de bare har 60% plass.

14.30-15.00
Endelig hjemme igjen, kose/hviletid før man begynner med middagen.

15.30-16.00
Lage middag, prøver å ha med gutta på dette så mye det lar seg gjøre.
Begge to elsker å være med å kutte grønnsaker, finne frem ting vi skal bruke og røre i maten mm.
(På handledagene våre også når Kim er opplagt til det får han egen liten handlevogn å "oppdrag" med å finne melk, brød ol). 

16.00-17.00
Tommy kommer hjem fra jobb hvis han ikke må jobbe overtid eller det er annen arbeidstid enn vanlig.

16.30/17.00-ca 17.30/18.00
Spise middag

17.30/senest18.00
Rydde opp etter middag, hviletid/leketid/barneTv tid før kveldstell begynner.

18.00- senest 18.45
Kveldstell, badetid nede med fult bad, bleieskifte, nattpysj og tannpuss før man går opp å finner senga.
Der gutta enten får se en episode av noe på barneTv eller vi leser bok sammen så de skal roe seg helt ned før sovetid.

19.00/20.00
Prinsa sover
Slik pleier dagene våres å variere men gutta pleier å sovne alt i mellom 17.45-senest 20.00, kommer helt ann på hvor lenge og hvor mange ganger de har sovet i barnehagen for hjemme sover ikke Kim på dagen lenger hvis han ikke er i dårlig form eller er noe spesielt som skjer.

20.00-23.00
Voksentid, men som regel sovner jeg nesten samtidig som gutta pga formen min er dårlig.
Sjelden jeg orker spesielt mye mer enn å bare ligge å lese en bok eller spille på iphonen hvis det er noe som frister å holder meg våken.

Hvordan er deres hverdag?

Når skal det være nok...!

Hei på dere.

Her sitter jeg nå da å prøver å få tiden til å gå mens jeg venter på at pappa eller stemor skal ringe meg, så jeg kan få svar og tilbakemelding på det jeg lurer på.
Trur jeg fikk et tydelig svar på det idag at livet mitt går i en vond sirkel nå med at det hele tiden må være noe negativt, for positive dager der det ikke er noe å tenke på eller at nye negative ting skjer er en luksus ting om dagen. Sitter å er redd for å se på mobilen om det er kommet nye meldinger eller anrop som kan bety noe negativt å idag fikk jeg vel sjokk, panikk og nærmere hjerte i halsen. Da kjente jeg at frykten og tårene kom pressene men måtte skjules ganske fort både pga prinsa her hjemme og pappa.

Pappa ringte å fortalte at han hadde vert hos legen for å ta noen hjerteprøver (epg) pga at han har slitt med smerter i mellomgulvet/brystet å legen trur/trudde det var brokk, men for å følge opp rett ble han sendt inn til en sykepleier som skulle da ta nye epg tester på han siden det er så mye hjerte-problemer i familien på hans side, å dette ble gjort også ble han sendt hjem.
Men det varte ikke lenge før han fikk tlf ifra fastlegen sin om at han skulle komme ned igjen med engang, fikk ett brev som han skulle ta med seg inn til sykehuset for de skulle ta samme testen der pluss noen flere for bare å være på den sikre siden.
Sikre siden ja, får håpe det for hans skyld at det ikke er noe mer siden han ikke gidder å følge opp slik han skal æsj for en lege. Så nå sitter jeg her å bare venter og venter men blanda følelser av sinne og redsel på om det går bra eller hva som skjer.

Heldigvis er Tommy hjemme idag men han skulle til legen så han tok med seg Lukas dit, så jeg ikke skulle få for mye på engang. Heldigvis er Kim kjempe snill gutt nå så han sitter å ser på "Tom & Jerry" filmen sin å holder på å le seg ihjel, takk og lov for at han får meg på litt andre tanker av og til... 

Endelig har gutta fått i seg noe mat idag også, annet enn tør kjeks og epler, som nesten ikke har blitt rørt det heller. Tommy ordnet litt frokost til de i dag å selv om de ikke spiste mye er litt bedre enn ingenting når alt enten har kommet opp eller at de ikke har ville spist pga at de ikke vil kaste opp.
Så siden torsdag til igår har mat vert ett fremmedord, men de spiste nesten tilsammen en brødskive med makrell i tomat. en av kim sine favoritter på brødskiva eller bare til å spise med skje faktisk...

Nei nå skal jeg legge bort datan å finne frem mobilen å prøve å få sendt en melding til pappa å håpe på svar for nå syns jeg det begynner å ta tid :-(

Nå skal jeg prøve å få frem ett lite innlegg her jeg sitter på halv tolv å bare prøver å være med i dag.
Hele familien har jo ligget mer eller mindre helt ut siden torsdag/fredag pga både forkjølelse og dette forbanna mageviruset som går nå, å selvfølgelig stikker vi av med den store gevinsten å får alt på engang nok engang!

Så nå håper jeg dette er siste runden med sykdom, feber og annen dritt på lenge  helst aldri mer men det er jo ikke mulig så da får man bare krysse fingrene å håpe på det beste.

Forje uke var jo en uke der det skjedde og skulle skjedd mer som måtte settes på vent pga sykdom, men heldigvis fikk vi med oss ultralydtimen på tirsdag før alt brøt ut :-)
Å Kim hadde rett nok en gang i hva han trudde kjønnet på gullet i magen var, så da ble han så glad å gleder seg bare enda mer til å bli storebror nok engang. Lukas forstår ikke så mye av det enda å det greit enda føler jeg, får nyte tiden ekstra godt med de to prinsa jeg har nå frem til tredje og sistemann kommer til verden.
Gleder meg til å komme meg litt mer på beina også så vi endelig kan begynne med "standar-uka" der vi har forskjellige gjøremål og aktiviteter på de forskjellige dagene.
For to uker siden prøvde vi på det selv om ikke formen var helt på topp var det deilig å endelig føle seg litt til nytte å glede prinsa igjen som før kreftene, kvalmen og svimmelheten overtok hele meg. Den er det hele tiden enda mer eller mindre men prøver å gjøre det beste ut av ting selv om det tar trippel dobbelt så lang tid som før, men alt er bedre enn ingenting har jeg lært.

Nei nå orker jeg ikke mer så nå runder jeg av her også får jeg håpe det kommer ett innlegg til om ikke så lenge..

Siv