Jeg har mistet en person i livet mitt jeg virkelig savner å sliter med å komme over det, men slik er livet.
Barna er en stor glede i hverdagen uansett og Tommy er en som prøver å trøste meg uansett<3
Ting forandrer seg virkelig alt for fort, det kan forandre seg på ett sekund.
Ved en sms, samtale, handling eller igjennom noe man opplever på lang tid!
I medgang og motgang har man virkelig ikke mer enn det man virkelig står og går i. Å de man trudde man kunne stole på og altid kom til å være der er de som blir borte.
Men jeg er heldig jeg har aldri mistet Tommy uansett hva eller våre tre sønner. Men alikevel er andre tap også store når man ikke har så mange nære.
Men det som plager meg mest er at det gikk/går også utover mine kjære barn.
Man kan såre meg eller gjøre hva de vil men barna mine tåler jeg ikke at mennesker sårer.
Men jeg kan jo ikke beskytte de i evig tid heller dessverre, verden er ikke bare smilefjes heller..
Sukk dette ble ett veldig personlig rotete innlegg dere ikke kommer til å forstå mye av.
