En stressende og uvant uke...

Denne uken har nesten alt blitt nedprioriter, har vert så sliten at jeg ikke har vist hvor jeg skal gjøre av meg engang. Men mandagen og onsdagen var vel de verste dagene egentlig trur jeg å det var ikke bare pga ny jobb og barnehage start for guttene.
Men jeg har aldri følt meg mer hjelpesløs enn det jeg gjør om dagen ang gutta mine nå, første barnehagedag gikk greit å vi fikk ett veldig bra inntrykk av alt i barnehagen og kontaktpersonen til gutta.

Men forsto det etter tirsdagens konferanse time i barnehagen etter jeg var ferdig på jobb at ped lederen for vår avd ikke var helt enig med alt vi sa eller mente om ting ang gutta å som fagarbeider selv vet jeg alltid det at man skal lytte og ha for forståelse for hva foreldrene ønsker og mener om ting så langt det går.
Men hun syns det til å med var feil at Kim måtte ha "sure melkeprodukter " for å holde magen igang så han ikke får forstoppelse ol som både fastlegen og helsesøster har sagt vi må føle opp nøye da blir jeg sur når man møte så lite forståelse.

En annen ting jeg reagerte veldig på var at de respekterte ikke verken Kim eller Lukas sine nærhetsgrenser eller grenser på andre ting når det kom til personalet på avd og ellers i barnehagen.
Stakkar Kim er jo nesten livredd fremmede mennesker fra før å er en ganske følsom og forskiktig gutt.
Så endte opp med det på torsdag at Kim fikk ett angst anfall midt i barnehagen, bare pga at han ikke hadde hatt kontakt med mer enn tre av de voksne på avd å plutselig kommer en helt fremmed for han å skal smøre han med solkrem som bare spørr hva han heter å tvinger han til å sitte stille å bare holder han fast å smører han der og der uten til å ta hennsyn til at han hylgråter, skriker stopp og mamma og pappa.. Med engang hun er ferdig gjør hun ingenting for å trøste han eller noe bare går inn igjen, å etterlater seg en livredd kim som skjelver og gråter seg bort så han begynner å slite med å puste så han ville ikke engang opp til oss for trøst han bare prøvde å komme seg unna alt og alle så redd var han...

Å selv rett etter denne episoden kommer ped leder å mener at vi skal bare gå å  etterlate begge guttene til dem, selv etter dette. Å itillegg har vi fått vite at gutta skal på hver sin avd alikevel men de vet ikke når og hvor eller noenting så å fortsatt mener de at det er best å fortsette tilvendingen på denne avd der han ikke trives å er livredd alle utenom den eneste han søker kontakt med nemelig lillebroren sin.
Så forstår ikke hva de tenker med eller noe, jeg ble ganske så sint kan man si å begynte å si hva jeg virkelig mente om ting men da fikk jeg bare den tilbake at dette var jo vårt valg om hvor og hvem avd vi hadde satt de på siden vi fikk ett valg ol å kunne ikke bakgrunnen for ting i det hele tatt da sa det stopp for meg å sa det at vi kom ikke til å ha Kim i barnehagen før vi viste hva som skjedde eller slikt for ville at han skulle oppleve mer dritt nå..

Å mens jeg snakket med henne om dette begynte jeg å høre Lukas hylgråte, noe som ikke er likt Lukas i det heletatt så jeg prøvde å finne ut av hvor han var å der hadde han blitt plassert midt på gulvet alene med en annen baby og med en vilt fremmed han aldri hadde sett fra en annen avd fordi hun som hadde Lukas plutselig måtte ta en røyk!
Da tok jeg å gav Tommy gutta å jeg gikk selv for å pakke sakene til gutta å tok de med hjem, sendte de heller ikke i barnehagen på fredag pga dette. Venter til barnehage lederen kommer tilbake til mandag så skal jeg ringe å ta å ha en veldig alvorlig samtale med henne, å finner ikke hu ut av ting eller har veldig gode grunner til meg om hvorfor ting har blitt gjort slik så tar jeg heller å sier opp hele barnehage plassene...

Har snakket med både gamle sjefen min ifra barnehagen om dette og to av avd lederene der jeg jobber nå som har har førskoleutdannelse å ingen av de forstår hvorfor barnehagen gjør som de gjør å sier det rett og slett er ulovlig å at jeg må bare ta hardt mot hardt før det ender galt..



Å jeg føler meg så hjelpesløs siden jeg ikke får vert med i barnehagen å sett hvordan ting er igjen på tirsdag å ikke får snakket med barnehagelederen personlig pga at jeg selv jobber..
Dette plager meg ihjel å jeg er livredd for å sende de tilbake siden de vet å utnytte at Tommy ikke vet hvordan ting skal være ol..

Nei nå er jeg sliten og deprimert blir snart gal..

Da har den nye hverdagen begynt, mammapermisjonen er over å idag venter jobb og barnehage på oss.. Kjenner jeg gruer meg veldig til det men ingenting å gjøre med det, slik er verden å man kan ikke forandre den man må bare gjøre det beste ut av det...

Klokka sto egentlig på 07.00 men kim våknet 06.25 å så på oss å vekte oss med smill og latter, å ingenting er koseligere enn det.. Så da startet vår dag, nå er han med tommy å skulle ordne ett par saker vi trenger idag å det skulle han være med på (pappagutt, neida!)...

Så nå bare ligger jeg her å venter på at lukas skal våkne han sovnet kvart på sju igår kveld å da pleier han å våkne mellom seks og halv åtte tiden så bare å nyte senga så lenge man kan..

Gikk ikke å la meg før klokka var nærmere halv to inatt siden jeg og tommy ville ordne alt til guttenes første barnehagedag, litt merkelig å tenke på at om noen timer er vi i barnehagen med gutt å der skal de være nesten hele uka nå, men bare tirsdager og torsdager etter denne uka..
Å jeg skal jobbe å tommy skal være hjemme til begynnelsen av oktober i pappaperm så rollebytte å anderledes hverdag, bare vet ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til den.. Har så vondt inni meg at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg, liker ikke å sende gutta i barnehagen der alt kan skje.il heller gå hjemme med de å passe på at de får alt de trenger av nærhet, omsorg og kjærlighet..!

Føler ut som jeg svikter de at jeg skal etterlate mine barn til totalt fremmede mennesker, helt jævelig å føle dette.. bare håper jeg tar feil å de vil elske barnehagen elles slutter jeg på dagen å er heller hjemmeværende husmor til begge er tre år...

Nei nå må jeg gi meg før jeg begynner å gråte her, får heller komme meg opp å gjøre istand meg selv før timen kommer som vi må dra..

Siv