Impossible

Av og til føles livet helt umulig, å når man til tider bare føler man møter motgang der og der har man bare lyst å gi opp. Man sitter hele tiden i forsvarsmodus til å med mot de man er mest glad i å da virker alt helt håpløst.

Man får hele tiden høre det eller det men som regel stemmer halvparten av det som sies så jeg får bare lyst å skrike ut snart å få det ut, men slik er jeg ikke jeg er ikke en som snakker dritt om andre eller tør forlange ting det er en av mine svake, svake sider å det plager meg delux.
For ingen utenom meg vet hva jeg har vert igjennom i løpet av mine 23år, ingen det er noen som har vert ved min side der og da å vet noe men ingen vet eller kan alt. Å det er pga at jeg mener det er ingen andres problem men mitt å jeg er fælt til å holde ting inni meg.

Jeg er så overlykkelig for at jeg har mine to sønner og Tommy å jeg er glad jeg vet med sikkerhet at jeg aldri vil at de skal oppleve slike ting jeg har gjort før eller sitte igjen med følelser jeg har hatt ang ting som har skjedd meg iløpet av alle år. Jeg kommer heller aldri til å forlate de jeg bryr meg mest om jeg vet hvor vondt det er å være den som sitter igjen ung, alene, ensom og "forlatt".

Men selv om ting har gjort meg svak, har det også gjort meg sterk jeg vet jeg tåler mye psykisk men av og til kan det renne over for meg også men da går det bare utover meg. Jeg lar det heller gå utover nattesøvnen eller mine følelser om hvordan jeg føler meg. Noe som gjør at deprisjoner kan komme å gå når det blir for mye og angsten er vel der hele tiden men sterkere noen ganger enn andre, men dette er noe jeg lever med å må takle hver eneste dag. Å for meg er det ikke en selfølge at jeg klarer å gå inn på en matbutikk eller til bare legen alene, noen dager blir det rett og slett for tøft. Jeg har blitt dømt så mange ganger at man hele tiden blir sittene med den retselen at folk gjør det enda selv om de bare går forbi deg på butikken. 

Hendelser som har preget meg mest i livet som jeg ofte sliter med den dag idag er det som er mest vondt, å det trenger ikke ha noe å si på hvordan livet eller hverdagen min er idag men jeg klarer ikke slippe den vonde følelsen ved det.

Jeg var mye inn og ut av sykehuset når jeg var liten, å jeg har sett mange timer på bilder av den tiden men ingenting stemmer nesten med mine "minner og opplevelse" av den tiden.
Jeg husker jeg våknet opp alene og skrek etter mamma og pappa men ingen kom, eller at leger & sykepleiere stikke nåler, medisiner eller andre ting i meg så de fikk undersøke meg. Å jeg vet de gjorde det for å få meg bra nå, men da var jeg bare livredd og følte meg helt alene uansett hvem som var der.

Det har gjort at jeg må ha det trygt rundt meg, bare trygge mennesker jeg kjenner og kan føle meg trygg sammen med og slappe av. Å det gikk bra en periode føler jeg helt frem til jeg ble eldre å jeg begynte på skolen da begynte helvette igjen, ingen vet hvor slemme egentlig barn kan være hvis du ikke opplever det selv å tru meg I DID. Takke være at jeg hadde/har dysteleksi ble jeg mobbet hver dag pga at jeg ikke klarte alt de andre gjorde i timene og av lekser ol. Man ble stemplet og kastet i ett hjørne med merket TAPER!

Å når man i tillegg har det merket og man skal kompinere det med at man måtte være borte ofte pga sykehustimer, legebesøk eller sykdom sier det seg selv at ting blir ikke akkurat bedre man får ett skall rundt seg for å klare å "overleve hverdagen"

De eneste stedene jeg følte meg trygg, elsket og glad var hjemme sammen med mamma & pappa og hos bestemor & bestemor, der var jeg meg selv å jeg elsket hver time jeg hadde med bestemor hun lærte meg så mye og var min rollemodel. Hun var så snill mot alle, holdt familien sammen, laget verden beste mat og lærte meg alt. Jeg er verden heldigste som hadde henne, men ingenting varer evig sies det å det stemte godt.

Ingenting klarer å fjerne minne av at onkel kom hjem til oss for å snakke med mamma mens pappa var på jobb, allerede da forsto jeg at det måtte være noe veldig galt pga den situasjonen siden de ikke akkurat var gode venner. å med tanke på dagen før når jeg og mamma var innom bestemor og bestefar med blomster for å gratulerer de med bryllupsdagen dems. Lå bestemor rett ut på sofan å så ikke spesielt bra ut, hun var bleik og hostet rart å hun hadde ikke røyket eller spist på noen dager. Akkurat som jeg forsto alt da at her var det noe galt for jeg har aldri vert flink til å vise følelser eller si jeg er glad i folk, men akkurat da måtte jeg bort til henne gi henne en klem å si jeg var glad i henne. Men det jeg husker best og som jeg fikk kjeft for av mamma når vi var der var at jeg sa det høyt til bestemor: du får ikke lov å dø ifra meg bestemor husk det

Det var siste gangen jeg så henne 14dager senere ble hun borte, hu døde under en operasjon på ahus bare 54år gammel.

Etter den perioden ble aldri ting det samme igjen, ingenting!
Det var bare starten på ett nytt helvette syns jeg da, for familiene ble det aldri det samme, pappa mistet mamman sin og en som sto han veldig nær han ble utrolig deppa å ble aldri helt seg selv etter det iallefall ikke på mange år. Men trur aldri man kan bli den samme etter å ha opplevd noe slikt. iallefall ikke på den måten bestemor ble revet bort.

Tiden gikk og ingenting ble bedre på skolen heller hadde to men faste venner under hele barneskolen og første året på ungdomskolen men etter det ble ting litt bedre på den frontet.
Før og under den tiden også var ikke ting særlig bra hjemme, mamma og pappa kranglet mer eller mindre hele tiden å var det ikke de som kranglet var det andre familie medlemmer som skulle diskutere eller sette fingeren på noe hele tiden. Å selv om mamma og pappa giftet seg i 2001 var kanskje ikke det rette for ingen så hvordan de var eller hadde det på hjemmebane de årene men vil ikke gå inn på det.
Allerede i 2002 begynte det som virkelig gjorde meg til ett nytt og annet menneske, da ble jeg "voksen".

Under denne perioden og flere år frem i tid var det en kamp om å bare bli trudd og klare hverdagen med alle tanker for det virket ikke ut som jeg eller min bror ble trudd på så særlig mye å det ble igjen familie mot familie noe som ikke akkurat hjalp meg og han særlig mye så vi ble med det trygge og kjære.
Å jeg angrer ikke på noen av de valgene jeg tok da eller måtte gjøre, å bli hos pappa å være sammen med han og hans familie var rett for meg.
Men ingenting forbreder deg på å bli forlatt eller satt i slike valg når du ikke har begynt i 8klasse engang.

Her er så mye uoppgjort og vonde minner for mange så her skriver jeg ikke opp mer, utenom at det har gjort meg til den jeg er idag på godt og vondt...

Å jeg er evig takknemelig for at jeg hadde pappa og tante på den tiden selv om jeg kanskje ikke sa mye var bare det at de var der nok da :-)

Jeg gjorde også kanskje dumme valg under og på den tiden som skulle vert unngått, men ting ble gjort og jeg kan desverre ikke endre på de men jeg er glad jeg ikke lenger ble f.eks hos min første kjæreste etter jeg fant ut hvem han virkelig var, ingen fortjener å være siste valg eller være den som blir bedratt. Men jeg var dum og godtok det i nesten tre år, tre år jeg aldri får tilbake men jeg fikk bevist det for meg selv iallefall hvor sterk jeg er selv om jeg var veldig svak pykisk på den tiden, for jeg ble aldri kriminel, begynte med dop eller stakk av fra familien min.

Andre gangen jeg trudde jeg hadde funnet "den store kjærligheten" kunne jeg vel aldri tatt mer feil, har aldri vert så rett og urolig som jeg var på den tiden. Det var som å sitte på nåler, men heldigvis klarte jeg å komme meg bort før det hadde gått 1 1/1år heldigvis.
Men man blir markert for livet etter ett slik forhold, man mister troen på at det fins gode nye mennesker der ute i hverden. Men jeg var heldig jeg hadde aldri klart å komme meg derfra hvis jeg ikke hadde hatt de vennene og menneskene jeg hadde rundt meg, over 1år med å bli torturert psykisk og fysisk er ett slit å det tar tid å finne seg selv igjen...

Det som plager meg mest med det forholdet var at det var mens en ny helvettes periode i livet begynte å aldri ente bra det heller å jeg angrer og har så dårlig samvittighet for det halve året jeg gikk glipp av der.
Min onkel ble nemelig syk, fikk uhelbredelig kreft og døde. enda en av mine nærmeste som var der for meg å hadde troen på enda jeg kanskje var på bånn.
Hehe takke være han gav jeg aldri opp under læretiden min selv hvor vanskelig jeg hadde det da pga at jeg sleit i starten, som han sa hvis du ikke består den tiden vet ikke jeg, for bare se hvordan du er mot unga her :-) Han fikk iallefall med seg at jeg fikk bestått meget godt :-)

Men han fikk aldri oppleve Kim, han døde desverre bare 4 mnd før han ble født.

På samme tid bare noen mnd før døde også Tommys far av kreft, men han fikk aldri vite at han skulle bli farfar før han døde heller for jeg var bare en mnd på vei da han gikk bort og han døde så plutselig da alle trudde han hadde blitt frisk så mange vonde ting på kort tid.

Men uansett hvor mye vondt jeg/vi har vert igjennom på mange/få år kunne jeg ikke hatt det bedre her hjemme jeg har fått en snill, hjelpsom og kjærlig mann å jeg har fått verdens herligste beste to sønner som finnes <3 <3 <3 Å det kan ingen erstatte eller gjøre om for det er det beste som har skjedd meg <3 <3
Å det er det som gjør meg sterk, de får meg til å smile være glad og føle meg verdsatt mer enn noen annen.
Å være mamma er helt fantastisk og ubeskrivelig, ingenting slår det å se ett barn vokse opp, le, smile og si de er glad i deg hehe verden herligste periode.
Å de er vel blitt ganske bortskjemte de to prinsa mine, men de er det mest kjæreste og verdigfulle her i livet!
Ingenting forandrer kjærligheten for barna dine mener jeg, de trenger dg og du skal være der for de å lære de alt du kan som de skal lære alt fra å snakke og gå til å spise selv, selv om det blir mye skift og møkkete duker pga spagetti som havner alle steder men men de mestrer til slutt :-D